Teknisk ukeblad skrev nylig om en såkalt gladnyhet. Norge skal til høsten bygge en internett “motorvei” mellom Oslo og Trondheim med 100 gigabit hastighet slik at forskerne kan delta i Europeiske fysikkeksperimenter på nettet. Motorveien blir kanskje forlenget helt opp til Tromsø. Dette er tilsynelatende sensasjonelt sammenlignet med den hastigheten jeg har skrevet om tidligere.
Ser vi imidlertid på kommentarfeltet under nyheten på Tu.no, ser vi at mange er langt fra fornøyde. Det er en som henviser til at man i Europa nå holder på å bygge 400 gigabit linjer, altså fire ganger så raske som de norske. Norge er dermed ikke så langt fremme likevel.
Jeg tok opp dette temaet i et diskusjonsforum, og der var det mange som mente at Norge ikke hadde behov for noe større båndbredde, og at det var sløseri å bygge ut noe man ikke trengte. De mente at om man skulle få tjenester som krevde mer båndbredde, som f. .eks Netflix eller eller fremtidig streaming av hologrammer, så ville markedet gjøre det lønnsomt å bygge ut slike linjer. Det var ikke vits å bygge ut noe i forkant av behovet. Et slikt argument har jeg også hørt tidligere.
Teleanalytiker Tore Aarønæs gikk ut i media i februar og sa at nordmenn ikke trenger 50 mbits linjer. Han mener at “fellesskapet ikke bør betale for at noen skal bruke raske linjer til fildeling i stor skala.”. Da jeg tidligere skrev om det planlagte 1 gigabit tilbudet i Sør-Korea, var jeg også inne på slike tanker.
Men i Sør-Korea tenker de altså annerledes. Der bygger man ut kapasiteten først og venter på internetttjenestene etterpå. Så spørs det om ikke internettutbygging er det samme som veibygging, et distriktspolitisk tiltak som stimulerer til nyskaping og innovasjon?
