I ledige stunder har jeg lest Neil deGrasse Tysons siste bok. Tyson er humoristisk astrofysiker og direktør ved Hayden Planetariet i New York. Mange husker ham kanskje fra hans besøk på John Stuarts The Daily Show.

Dette er ingen sammenhengende bok, men en samling av tekster, taler og intervjuer Tyson har gitt ved ulike anledninger. Jeg kunne ikke la være å irritere meg over hvor mange ganger han sier det samme og bruker de samme eksemplene. Minst fem av tekstene inneholder den samme beskrivelsen av romfartens drivkrefter. I følge var det ikke oppdagertrang som fikk menneskene til å lande på månen, men kald krig. I følge ham finnes det bare tre krefter som kan drive utviklingen fremover: religiøs eller statlig autoritet, fortjeneste eller krig.

Tyson skriver at NASAs budsjett burde dobles slik at USAs forsprang i verden kan opprettholdes. “Kineserne og Europeerne er i ferd med å ta oss igjen”, klager han. Han er mest bekymret for Kineserne på grunn av deres kolossale ressurser. Av og til blir han imidlertid entusiastisk når han forteller om muligheten for et nytt romkapløp, denne gangen mellom USA og Kina.

Akkurat som Michio Kaku mener Tyson at USAs utdanningssystem har spilt fallitt, og at landet er i ferd med å tape terreng i verden. Flere ganger bemerker han med smålig irritasjon at CERN burde ligget i USA og ikke i Europa. Men han sier at USA har noen som verken Europeerne,  Inderne eller Kineserne har: evnen til å drømme om fremtiden. NASA er institusjonen som legemliggjør disse drømmene, sier han. Dette er likevel en tilbakeskuende bok, hvor Tyson tar for seg eksempler fra historien for å forstå romfartens og vitenskapens utvikling.

Tyson skriver lekende lett, men de stadige gjentagelsene gjør at folk heller bør se seg om etter en annen bok å kjøpe. Når man sier det samme i mer enn fem tekster, er det på tide å kutte. Jeg ser imidlertid frem til å se Tyson som programleder i en ny Tv serie om verdensrommet som er under utvikling. Mannen er flink. Det er ingen tvil om det.