Cyborgene kommer

I 2011 ble det kjent at professor Matti Mintz ved universitetet i Tel Aviv i Israel hadde implantert en elektronisk lillehjerne (cerebellum) i en rotte med hjerneskade, og på den måten gjenopprettet dyrets evne til å bevege seg. Jeg har tidligere skrevet om videoen fra 2008 som viser en apekatt som beveger en kunstig arm ved hjelp av sensorer implantert i hjernen. For et par dager siden ble det meldt om at man nå hadde klart å lage en form for cyborg-vev, hvor celler fra mennesker og kunstige nano-tråder utfyller hverandre.  Døren er åpnet for at menneskekroppen kan smelte sammen med elektroniske komponenter.

En slik utvikling ligger nok fortsatt noen år inn i fremtiden. I første omgang vil elektroniske forbedringer av menneskekroppen hjelpe skadde og funksjonshemmede som i dag ikke kan få noen hjelp.  Målet vil være å gjenopprette en tilnærmet normal funksjon hos pasientene. Men i neste omgang kan man se for seg at implantatene fungerer bedre enn den naturlige kroppen. Vil vi da komme til å se mennesker med forbedret syn eller forbedrede kognitive evner som jobber i spesielle funksjoner? Kanskje vil internett koble seg rett til hjernen slik vi har sett i filmer som The Matrix (1999) ?

Forbedringer i bevegelsesevne, syn eller hørsel er relativt uproblematiske. Forandringer av kognitive evner er noe annet. Mange psykiatriske diagnoser er knyttet til funksjonsevnen til ulike deler av hjernen. Om hjernen blir forandret eller modifisert ved hjelp av elektronikk vil ansvarsforholdene for våre handlinger bli enda mer kompliserte.  Nå kan man skylde ikke bare på biologi eller dårlig oppvekst, men også på fabrikanten av ulike implantat. I et fremtidig dystopisk samfunn kan man dessuten se for seg at staten tvinger borgerne til å operere inn «lydighets-implantat».

Forhåpentligvis vil utvikling av kunstig vev og organer fremdyrket fra pasientens egne celler føre til at elektroniske og mekaniske implantat blir unødvendige. Den teknologiske utviklingen er likevel i ferd med å tvinge fram etiske debatter som tidligere hørte hjemme i science fiction romaner.

Advertisements

Den norske boksensasjonen

Jeg kunne ikke tro mine egne ører da den store boknyheten ble presentert på Morgennytt. Nasjonalbibliotekets Bokhylla-side skal gjøre alle norske bøker fra perioden før 2001 tilgjengelig på nettet innen 2017, dvs 250 000 titler. Man blir i stand til å lese disse bøkene på skjerm og søke i dem, men ikke laste dem ned. Da må du betale. Har man imidlertid en Ipad eller et nettbrett på ti tommer kan man faktisk lese boken som en ebok. Ingen forskjell. Man må bare ha netttilgangen i orden. Og man må ha en IP adresse i Norge.

I dag ser det ut til at Bokhyllas nettsider er overveldet, men jeg har tidligere brukt siden blant annet til å lese tegneserier og det fungerte fint. Man burde imidlertid gjøre noe med søkbarheten. Om alle norske bøker blir søkbare, vil et fagsøk på tvers av alle bøkene bli et umåtelig nyttig redskap. La oss si at jeg leter etter informasjon om et emne, kanskje fakta om en gammel bygning i Vardø. Om Bokhylla lar meg søke etter dette søkeordet på tvers av Norges samlede bokproduksjon vil resultatene bli bedre enn de jeg finner på nettet i google. Skjer dette vil Bokhylla snart bli så ettertraktet at nettstedet kan bryte sammen.

De vil imidlertid kunne tjene penger på å syndikere en slik søkefunksjon, for eksempel ved å la lignende søk gå fra google books, yahoo, kvasir eller bing. Dette vil kunne lette presset på NB sine nettsider og kanskje til og med være en kilde til inntekter for biblioteket. Det er også viktig å ha alle norske tekster i digital form slik at tekstene i fremtiden kan skannes med kunstig intelligens. Om NB brukte booklamp.org sin søkemetode, ville vi kunne søke etter bøker som lignet på hverandre, etter bøker med fellestrekk i fortellingene eller som er satt i samme historiske periode.

Solceller på alle bygninger innen 2030

Ifjor begynte Japan å vurderer en plan for å utruste alle bygninger i landet med solceller innen 2030. Alle nye hus skulle dessuten leveres med solceller ifølge planen. Planen kommer i kjølvannet av atomulykken i Fukushima og de etterfølgende kravene om å gjøre Japan atomfritt. En meningsmåling gjort av Reuters ble offentliggjort i går. Den viste at en av fem av større selskaper i Japan vil ha en styrt avvikling av atomkraften.

En utvikling hvor hvert hjem produserer sin egen energi har lenge vært spådd. I tillegg til vind og solceller har man foreslått hydrogendrevne hjem. Sciencedaily.com meldte i dag om en ny solcelle teknologi som skal være 75% billigere enn den gamle.

Mod’er- en snarvei til norske spill

Det finnes mange spill som har stor oppslutning blant publikum: Rise of Nations, Civilization osv . Mange av disse spillene har egne grupper av entusiaster som utvikler såkalte «mod’er», utvidelser av spillene som legger nye funksjoner og scenarier til kjente spill. Enkelte spill er til og med tilrettelagt for å oppmuntre entusiastene til å bidra med sitt.

Modding blir ofte sett på som en læringsaktivitet i seg selv (se video nedenfor) som hjelper amatører lære seg IT-kunnskap og grafisk design. Men det er ikke derfor jeg syntes modding er interessant. Spill med avanserte funksjoner kan oversettes til norsk gjennom modding. Se for deg en mod til spill som inkluderer ikke bare norsk språk i populære spill, men som også introduserer norske historiske scenarioer med bekreftet utdanningverdi.

Det var dette educationarcade.org gjorde når de på begynnelsen av 2000-tallet bestemte seg for å lage et spill om den amerikanske revolusjonen i Williamsburgh. De brukte fantasy-spillet Neverwinter Nights Gold og bygde en utdannings-mod hvor grafikken var tidsriktig og personene historisk relevante. I USA er det flere som jobber med å utvikle utdannings-modder for bla Civilization. Det finnes de i Norge som har sett på muligheten for norske mod’er, men jeg tviler på om læringsutbyttet er kvalitetssikret.

Dette kan spare kostnadene ved utvikling av utdannings-spill og spill med norsk språk.

Hvorfor lykkes ikke pedagogiske spill?

Jeg fant nettopp et interessant innlegg på nettet om hvorfor pedagogiske spill ikke lykkes. Spillbransjen raser fremover med 3d og stadig bedre grafikk. Kinect har til og med gitt oss nye måter å samhandle med datamaskiner. Hvorfor er det da så få spillprodusenter som bruker disse nyvinningene til å formidle virkelig kunnskap? Innlegget (les selv) legger skylden på flere ting, blant annet sosiale og kulturelle holdninger til spill og konservative meninger blant skoler og universitet.  Kostnadene ved spillutvikling blir også nevnt.

Det finnes noen unntak som er verdt å nevne. De nye automatiske kursene som jeg har skrevet om tidligere, i tillegg til Rosetta Stone, har elementer av spill i seg. Oppgaver blir løst og man får en liten oppmuntring om man svarer rett (gamification). Men nesten ingen av disse finnes på norsk. Mattematikkverktøyet Kikora er det eneste hederlige unntaket.

Det verste er at det store fraværet av noen norske spill gjør det enkelt å finne modeller som kan brukes, f. eks på norsk historie. Tenk deg et et spill som Risk satt til Harald Hårfagres tid hvor du spiller om å erobre Norge slik som Harald Hårfagre . Så kunne man legge inn en animasjon om hvordan Hårfagre faktisk erobret landet. Man kunne til og med inkludere andre kriger slik som Birkebeinernes krig, vikingkriger eller eller den store nordiske krigen. Et slikt spill om Norges historie finnes ikke på norsk, men det finnes slike spill om England og om USA. Man trenger ikke gjenoppfinne hjulet. Man kunne også brukt tall fra statistisk sentralbyrå for å lage et Civilization-type spill for Norge på norsk, hvor man grunnlegger norske byer, frakter fisk, bygger fossekraft og borer i nordsjøen. For å være ekstra pedagogisk kunne man lure inn små animasjoner og biter av videoforelesninger i spillene på en slik måte at det ikke merkes.

Vel, det var noen ideer. Poenget mitt var bare at den engelskspråklige verden har få utdanningsspill, men Norge har så og si ingenting PÅ NORSK. Det hele koker selvsagt ned til et spørsmål om penger. Men det burde bevilges penger til slike ting av staten for det er i alles interesse at de læringsmodellene som finnes: Rosetta Stone, Risk, Civilization, Udacity, Cousera, kikora osv benyttes i læring her til lands. Norske pedagoger bør ha følehorn ute for de teknologiske læringsmodellene som finnes, og statlige støtte bør gis til å anvende disse på norsk språklæring, norsk historie og norsk samfunnslære.

Siste nytt om hårkloning

For de av oss som er redd for å miste hår eller har mistet hår er kloning av hårceller det store. Greier man å klone hårceller vil alle som har et eneste hårstrå igjen på skallen kunne få sin ungdoms manke tilbake, skjønt det blir neppe gratis. Jeg stakk derfor innom en av de mange «hårforumene» hvor de håpefulle samles for å se om de snakker om noe annet enn de kjente kurene Finasterid og Minoxidil.

Bioteknologiselskapene Aderans og Histogen er i ferd med å bringe nye produkter på markedet. Aderans satser på en form for hårkloning hvor hårceller fjernes og deles, plasseres i vekstmedium og så implanteres på nytt. De er allerede på slutten av fase to av kliniske forsøk. Det er i alt fire faser i kliniske forsøk og produktet slippes etter tredje fase.

Histogen har valgt en litt annen strategi enn Aderans. De har utviklet en form for vekststimulerende middel basert på cellens egen kjemi. Dette skal sprøytes inn i hodebunnen og på den måten fremme hårvekst. De er på slutten av fase en slik jeg forstår det. Både Aderans og Histogen jobber innenfor feltet regenerativ medisin.

Her er en video fra en internasjonal hårkonferanse i 2011 hvor en av forskerne fra Aderans beskriver deres tilnærming:

Sosialhjelp via kredittkort

Ifølge BBC har det vært intens debatt i Australia den siste tiden om landets nye metode for å dele ut sosialhjelp. Personer som har problemer med økonomien får i enkelte deler av landet delt ut kredittkort, såkalte «Basics card»,  som er sperret for kontantuttak og kjøp av alkohol, pornografi og spill. Dette skal sikre at rusmisbrukere eller spilleavhengige ikke bruker opp pengene til husleie og mat på andre ting.

Kortordningen ser ut til å virke for enkelte, spesielt barnefamilier og rusmisbrukere, som på denne måten får sikret sitt livsopphold. Mange har imidlertid protestert fordi de hevder kortet er stigmatiserende, og sier det ikke angår staten om de kjøper seg en billig flaske vin, noen øl eller en lottokupong. Kan vi kanskje se noe lignende i Norge for utsatte grupper? I stedet for å sperre helt for øl og lotto kunne man kanskje sette en grense? Dette kunne være noe som bare ble gitt til sosialklienter som gjentatte ganger har misbrukt sine penger.