3-d printing av mat

huffington_postHuffingtonpost hadde for en stund tilbake en interessant videodiskusjon om 3d printing av mat. Diskusjonen, som var inspirert av en artikkel på wired.com, tok utgangspunkt i de kulinariske mulighetene som kan komme i kjølvannet av de nye 3d printerne. Om man kunne produsere mat fra et begrenset antall ingredienser i pulver og vannform, kunne disse oppbevares lenge på fremtidige romferder. De ville ikke ta mye plass og pulveret ville ha nesten ubegrenset holdbarhet. Man vil kunne maile oppskrifter fra jorden og få matretter printet ut i ulike former og smaker. Ensomme astronauter kan få mailet en bursdagskake mens de er på lengre oppdrag i verdensrommet eller på Mars.

3d printing av mat avhenger imidlertid av flere ting. Først må man ha en skriver som kan printe ut flere materialer. Det finnes allerede en skriver på markedet som kan printe ut 120 ulike materialer samtidig, nemlig Objet sin Connex printer. Den er imidlertid ikke tilpasset mat. Man kan få stor variasjon med 120 ingredienser. Men det andre spørsmålet er vel om alle typer mat kan reduseres til et begrenset antall smaker og printes ut. Vi spiser jo kokt og stekt mat, egg og grønnsaker og alt har sin spesielle tekstur. Problemet med å lage ulike former og teksturer ble imidlertid nylig løst. Men det gjenstår imidlertid et problem med fett, som finnes i mange kompliserte former i maten.

Kan kompliserte smaker reduseres til et mindre antall ingredienser, primærfarger for mat, som man kan bruke til å rekonstruere matretter? I diskusjonen  på Huffingtonpost konkluderer man med at man skal lage en helt ny form for matkunst, ikke prøve å printe ut en perfekt biff. Om man lagde noe kunstig som prøvde å ligne på en naturlig mat, ville brukeren bare få en slags Frankensteinfølelse. Maten ville virke uappetittelig.

3d printing av mat ville også få konsekvenser på jorden ettersom det vil være mulig å laste ned mat fra matprogrammer på TV eller laste ned ulike retter fra Piratebay. Men det spørs jo hvor mye enklere det er å kjøpe fire kilo pulver og mate dem i printeren enn å kjøpe en biff og steike den på komfyren? Alt er avhengig av om mange ulike kompliserte retter og smaker kan reduseres til et begrenset antall ingredienser.

Se diskusjonen her

// //

Reklamer

RepRap: gratis 3-d skriver, en maskin som kan reprodusere seg

På romskipet Enterprise i Tv serien Star Trek: Next Generation har Kaptein Jean-Luc Picard en maskin som ved et tastetrykk kan reprodusere gjenstander han trenger på romskipet, en såkalt «replicator» . Han kan være millioner av mil fra nærmeste bosatte planet, men han får alt han trenger ved å spørre maskinen om det han har lyst på.

Håpet om å omgjøre energi til materie slik som i Star Trek har vi kanskje ikke mestret ennå, men 3-d skriveren er kommet for fullt. De dyreste 3-d skriverne kan i dag skrive ut kompliserte maskindeler i plast, metall og andre materialer. RepRap er et open source prosjekt som tar sikte på å få denne 3-d revolusjonen ut i hjemmet. Tankegangen er at om man lager en maskin som kan produsere sine egne deler, så kan prisen på maskinen gå ned mot null, og da kan alle i fremtiden få egenskapen til å laste ned gjenstander fra nettet, og kunne produsere dem i hjemmet.

Foreløpig skriver RepRap ut gjenstander i billig resirkulerbar plast, men man gjør også forsøk med strømførende metaller slik at enkel elektronikk kan bli produsert.  I fremtiden kan vi se for oss at maskinen blir mer avansert, og at flere materialer kan bli brukt. I dag er det billig plast som er hovedfokuset, men i fremtiden kan man komme til å bruke andre former for nano partikler eller programerbart stoff. Målet er at man i fremtiden skal kunne laste ned ikke bare lyd, bilde, tekst og programmer fra internett, men også de gjenstandene man trenger i dagliglivet: lamper, gardin oppheng, skruer, knotter osv osv. Les mer om RepRap her.

3-d printere, ikke noe for hjemmet

I nummer 11 av Illustrert Vitenskap i år kan vi lese en lang artikkel om hvordan 3-d skrivere nå har blitt en virkelighet. Vell, de har eksisterte en stund. Det nye er at man nå kan skrive ut i ulike metaller og organiske stoffer, ikke bare i plastikk slik som tidligere. Dette åpner nye dører for produksjon av reservedeler, ja til og med for fremdyrking av menneskelige organer.

Denne type «printing» av organer og metall deler er imidlertid ikke noe de fleste av oss gidder å gjøre hjemme. Drømmen er jo at man skal kunne skrive ut maskiner, mat og kompliserte gjenstander slik som den såkalte replikatoren i Tv serien Star Trek The Next Generation. For å produsere noe slikt må man selvsagt ha et apparat som stokker om på atomene slik at man kan «skrive ut» et hvilket som helst produkt. Noe sånt kommer vi neppe til å se i vår levetid.

Men i en dokumentar om fremtidig vitenskap som jeg så for ikke lenge siden ble det foreslått at man skulle bruke nano partikler til å skrive med, og at disse partiklene var så små at man kunne konstruere en rekke produkter fra bunnen av. Altså man gikk et skritt ned mot atomnivået, men ikke riktig så langt som Star Treks replikator. Et slikt nano apparat for hjemmet ligger kanskje ikke riktig så fjernt frem i tid.

Les en utfyllende artikkel om 3d skriving gratis på http://illvit.no/ ved å registrere deg.