Bok: Space Chronicles, Facing the Ultimate Frontier

I ledige stunder har jeg lest Neil deGrasse Tysons siste bok. Tyson er humoristisk astrofysiker og direktør ved Hayden Planetariet i New York. Mange husker ham kanskje fra hans besøk på John Stuarts The Daily Show.

Dette er ingen sammenhengende bok, men en samling av tekster, taler og intervjuer Tyson har gitt ved ulike anledninger. Jeg kunne ikke la være å irritere meg over hvor mange ganger han sier det samme og bruker de samme eksemplene. Minst fem av tekstene inneholder den samme beskrivelsen av romfartens drivkrefter. I følge var det ikke oppdagertrang som fikk menneskene til å lande på månen, men kald krig. I følge ham finnes det bare tre krefter som kan drive utviklingen fremover: religiøs eller statlig autoritet, fortjeneste eller krig.

Tyson skriver at NASAs budsjett burde dobles slik at USAs forsprang i verden kan opprettholdes. «Kineserne og Europeerne er i ferd med å ta oss igjen», klager han. Han er mest bekymret for Kineserne på grunn av deres kolossale ressurser. Av og til blir han imidlertid entusiastisk når han forteller om muligheten for et nytt romkapløp, denne gangen mellom USA og Kina.

Akkurat som Michio Kaku mener Tyson at USAs utdanningssystem har spilt fallitt, og at landet er i ferd med å tape terreng i verden. Flere ganger bemerker han med smålig irritasjon at CERN burde ligget i USA og ikke i Europa. Men han sier at USA har noen som verken Europeerne,  Inderne eller Kineserne har: evnen til å drømme om fremtiden. NASA er institusjonen som legemliggjør disse drømmene, sier han. Dette er likevel en tilbakeskuende bok, hvor Tyson tar for seg eksempler fra historien for å forstå romfartens og vitenskapens utvikling.

Tyson skriver lekende lett, men de stadige gjentagelsene gjør at folk heller bør se seg om etter en annen bok å kjøpe. Når man sier det samme i mer enn fem tekster, er det på tide å kutte. Jeg ser imidlertid frem til å se Tyson som programleder i en ny Tv serie om verdensrommet som er under utvikling. Mannen er flink. Det er ingen tvil om det.

Bok: Michio Kaku-fremtidens fysikk

Alle som har sett Discovery Channels programmer om fremtiden kjenner Michio Kakus ansikt, den amerikanske fysikk professoren fra New York. I ledige øyeblikk har jeg lest meg gjennom to av hans bøker Physics of the Impossible (2008) og Physics of the Future (2011). I begge bøkene går Kaku gjennom teoriene vi kjenner fra TV seriene.

Vi får høre om hvordan man kan lage laser sverd slik vi kjenner dem fra Star Wars filmene; hvordan vi kan bygge en usynlighetskappe; hvordan man kan reise til fremmede planeter og hvordan vi en gang kan programmere materien og forme den slik vi vil. Kaku er en grenseløs optimist, og han ser for seg hvordan menneskeheten går fra å være en type 0 siviliasjon som høster energien fra døde planter og dyr, til en sivilisasjon som høster energi fra en stjerne eller fra en hel galakse.

Noen litt jordnære teorier har han likevel. Han kritiserer det amerikanske skolesystemet og han er ganske kjølig når det gjelder vår tids kunstige intelligens. En interessant ide jeg husker spesielt godt var forslaget om en maskin som lagrer alle DNA-sekvenser fra dyr digitalt, og som gjennom å sammenligne sekvensene, digitalt kan rekonstruere DNA til fortidige dyr.

Kakus bøker er lettleste og underholdende, og han hopper fra den ene fantastiske ideen til den neste med en nesten barnslig entusiasme som er svært smittsom.

Bok: "The Future of the Internet and How to Stop it"

futureJonathan Zittrains bok om fremtiden til internett tar for seg utviklingen av internett og PC-industrien, og ser på forholdet mellom «åpne» og «lukkede» systemer. Hva menes med dette, kan du spørre?

Vell, lukkede systemer er ting som den gamle fast telefonen. Den var laget for en ting, nemlig å ringe, og brukeren kunne ikke legge til nye funksjoner slik som man kan med en PC. Pc’en, selv uten internett, er et åpent apparat som lar deg legge til nye funksjoner ved å skrive nye programmer eller installere kjøpte programmer.

Zittrain tar oss med tilbake til teleindustriens spede begynnelse og presenterer IBMs første maskin, en stemmeopptelllingsmaskin fra 19 hundretallet. Han trekker opp lange linjer hvor han argumenterer  for at åpne systemer virker best fordi de stimulerer til innovasjon og nyskaping. Samtidig viser han hvordan det åpne systemet, som internett og Pc’en er, har blitt sårbar for datavirus og organisert kriminalitet gjennom de såkalte bot-nettene. Det åpne systemet er basert på en skjør tillit, og Jonathan Zittrain beskriver hvordan denne tilliten gang på gang har blitt satt på prøve. Forbrukeren har også blitt mindre datakyndig, samtidig som datamaskinene har blitt kraftigere. Dette har ført til at lukkede systemer er på vei inn igjen. Iphone, Ipad og Amazon Kindle er delvis lukkede systemer, som regulerer en del av brukerens mulighet til å innføre nye applikasjoner.

Om den ikke er lettlest, så er boka The Future of the Internet and How to Stop it greit skrevet, og det er interessant å lese om alle konkurentene til det åpne internettet som i dag har blitt glemt. Verden kunne nemlig ha sett svært anderledes ut om disse hadde overlevd.

Bok: George Friedman: verden de neste hundre årene

george friedmanNå har jeg lest min første bok på min nye Kindle DX: George Friedmans The Next 100 Years: A Forecast for the 21st Century . Friedman er samfunnsviter og leder for den private etterretningsorganisasjonen Strafor . Boken prøver å spå hva som kommer til å skje de neste hundre årene.

Friedman mener USAs posisjon vil bli suveren dette hundreåret. Hverken Europa eller Kina vil greie å utfordre USA. Det Europeiske samarbeidet i EU er en vits i følge Friedman og Kina har såpass store strukturelle problemer i bankvesenet at landet snart vil gå på en gedigen smell.

Den fremtidige utfordringen for USA vil i de neste 20 årene komme fra Russland som vil prøve å gjenvinne kontrollen over sine gamle Soviet republikker. Nato vil sprekke fordi Tyskland og Frankrike ikke vil hjelpe de baltiske landene når Russerne begynner å presse disse. Baltikum vil bli hjulpet av USA og av en allianse av tidligere Soviet republikker ledet av Polen.

Etter en periode med kald krig mot Russland vil det Russiske imperiet gå i oppløsning og flere nye stormakter vil vokse frem: Polen, Tyrkia og Japan. Polen vil alliere seg med USA, mens Tyrkia og Japan vil prøve å utfordre USAs dominans. Tyrkias suksess er en fremvekst av det gamle Ottomanske imperiet, og landet kan komme til å forkaste sin sekulære tradisjon og omfavne en Islamistisk ideologi for å kunne påta seg en leder rolle i Araber verdenen. Japan kommer til å bryte løs fra sin økonomiske stagnasjon og intensivere sin jakt på råvarer i Asia. Landet har nemlig ingen egne natur resurser. Japan vil forlate pasifismen og omfavne sin gamle militaristiske tradisjon, i følge Friedman.

Det vil komme til krig mellom Tyrkia og Japan på den ene siden og USA på den andre. Krigen vil avgjøres i verdensrommet, og USA vil vinne krigen og komme styrket ut av konflikten. Den eneste utfordringen mot amerikansk verdensherredømme, ifølge Friedman, kommer fra Meksikansk innvandring. Rundt 2080 tror han meksikanerne vil ha innvandret til grenseområdene i så stort antall at de vil destabilisere USA og kreve at landområdene blir tilbakeført til Mexico.

Teknologisk spår Friedman amerikanske militærbaser i verdensrommet, i geostasjonær bane rundt jorden. Krig i verdensrommet vil føre til at USA får monopol på militær aktivitet i rommet slik som de i dag dominerer verdenshavene. Fremtidens energi revolusjon vil finne sted etter 2040 og vil komme i form av solkraftverk i verdensrommet som sender energien tilbake til jordoverflaten gjennom mikrobølger. Friedman nevner ikke det pågående fusjonskraftverket med et eneste ord.

Friedmans bok er kanskje litt rosenrød når det gjelder USAs fremtidige rolle i verden. Den tegner likevel et lite smigrende bilde av Amerikanerne. I følge Friedman tar USAs politikk ikke sikte på å skape fred i verden. Den har som mål å destabilisere de Eurasiske landområdene for hindre fremveksten av stormakter som kan utfordre USA. Derfor, sier han, var krigene i Vietnam, Irak og Afghanistan store suksesser.